Forsinka post nummer to! Gahh, internett er så treigt akkurat nå at jeg holder på å fly på veggen! (-口－)o
Uansett, denne handler om Nyttårsaften!
Jeg ble bedt av nesten-typen om å komme til hjembyen hans i Chiba, på nyttårsfest med treneren hans og tennisklubben derfra. Litt nærvøs, men da jeg endelig kom fram ble det veldig bra!
Kraken! Bare ett eksempel på fantasimonstere de eter i Japan. Rå.
Meg? Nei er du gæren! Du trenger ikke å smake for å vite at det her er galskap XD
Fine kopper...
Japsene syntes selvsagt at de ble dødskjekke når de drakk av dem, fordi stor nese er så attraktivt i Japan XD
Jeg ble kjent med noen nye folk og spiste masse mat(de hadde heldigvis ting som ikke var rått monster også) og hadde det kjempekos. I begynnelsen var det noen dødsøte kids der også.
Tror ikke vi offisielt la oss før klokka fem om morgenen. Ippei og jeg var heldige og fikk en sofa.
Vi gikk helt glipp av soloppgangen på årets første dag, som er en nyttårsgreie i Japan.
Jeg våkna minst en time før alle andre og hadde ikke annet å gjøre enn å høre på musikk og ta bilder av folk mens de sov. Jeg var blitt drittforkjøla dagen før nyttårsaften, og det er som oftest værst når jeg prøver å sove og om morgenen, så jeg var ikke helt komfortabel. Spesielt siden jeg ikke følte jeg kunne snyte meg i et helt stille rom fullt av folk jeg ikke kjente :P
Vi fikk brød til frokost fordi jeg hadde sagt at vi spiser brød i Norge XD
Så dro vi alle sammen avgårde til en shrine.
Luls, folk i Norge hatt fått annfall hvis noen hadde satt opp boder rundt helligdommer på denne måten XD Men vi er ganske like på noen måter: De går til shrines og ønsker seg ting på nyttårsdagen fordi det er tradisjon, ikke fordi de nødvndigvis tror på gud og sånn.
Det var så masse folk, nesten som å stå i kø for konsert!
Etter det ble jeg med hjem til Ippei. Jeg hadde ikke vært sikker på hvor lenge jeg skulle bli i Chiba, men hadde egentlig ikke regna med at å bli mer enn én dag, for han liker sin me-time, og det føltes litt merkelig å møte folka hans når vi er på et sånn "kanskje....veit ikke heeeelt"-stadie som vi er, men jeg bare fulgte strømmen. Jeg, tross alt, setter ikke like stor pris på me-time, og dessuten hadde vi det kjempekos, han var mye mer kjærestete enn han pleier å være rundt folka på skolen.
I hvertfall hadde jeg ikke tatt med meg noen overnattingsbag, så vi måtte stoppe på UNIQL (av alle steder) for å kjøpe undertøy og sokker til meg XD
Da vi kom hjem til han var ingen hjemme, heldigvis. Han tok en dusj (jeg hadde tatt en hjemme hos treneren hans, så tvilsomt som det høres ut :P) og så sov vi ganske lenge, til vi skulle tilbake til festen.
Jeg endte opp med å bli fire dager... Og jeg møtte folka hans til slutt også. Alltid like awkward å fortelle noen at du er fem år eldre enn sønnen dems, særiøst. De må jo lure på hva i helvete slags kvinnfolk jeg er som fortsatt går på skolen og ikke jobber og holder på med en så mye yngre gutt. Og har piercing, så klart, dette er Japan.
Men de oppførte seg selvsagt ikke som det var noen big deal, kanskje alt bare er i huet mitt, men det bryr meg faktisk skikkelig...
Den kvelden dro vi langt avsted for å gå til et tempel. Enda en tradisjon, jøsses. Fikk gjort mye jeg ikke vanligvis vill gjort!
På veien stoppa vi for å kjøpe takoyaki (blekksprutboller) på et sted som treneren og kona hans digga.
Jeg måtte jo være vanskelig da, for blekksprut er en av de tingene jeg absolutt ikke greier å svelge. "Heldigvis" har jeg en fyr som tror jeg ikke liker noe som helst og som alltid er klar til å si "Inger kan ikke spise det!" med én gang noen foreslår japansk mat XD Flashback til Tomo og mor hans da vi feira nyttårsaften hos bestemora hans.
Jeg fikk curry-soba i stedet. Jeg har ingenting å klage på ^^
Tempelet vi dro til var Narita-san...
Jeg har faktisk vært der en gang før, for vi dro dit med skolen da Cecilie og jeg gikk på Josai sammen. Har riktignok aldri vært der om natta... det var egentlig ganske creepy...
Ippei var supersøt og ville ikke gå inn sammen med oss fordi tempelet liksom tilhører en gudinne som blir sjalu hvis par går inn sammen, og bryter opp forholdet.
Merkelig at han skal være sånn med tanke på hva som skjedde seinere, mhm, ja, du trodde ikke alt skulle fortsette så koselig og ukomplisert vel?
Den éne natta vi sov hjemme hos folka hans hadde mor hans lagt ut futon til meg. Det var jo kjempesnilt, og kjempenaivt, tenkte jeg XD
Om morgenen skulle han ut og spille tennis, og han sa jeg ikke skulle være redd for å spørre om frokost og sånn, men så endte jeg opp med å sove helt til han kom tilbake igjen klokka 12 ^^; Jeg hadde litt søvnproblemer rundt nyttår, så hadde ikke sovet nok i dagene før.
Vi dro tilbake for siste festkvelden, og siden ingen skulle kjøre hjem dagen etter kunne vi alle drikke den kvelden. NOEN ble alt for full og endte opp med å kline med litt for mange gutter i løpet av kvelden. Nei, det var ikke meg, det var han.
Jeg skjønner at han mener det som tull, for i det miljøet han er i er det nesten utenkelig at noen skal være åpent homo eller bi, men jeg er fra et ganske annet miljø. Det var morsomt de to første gangene da, men etter det så blir det egentlig bare som å se på at han kysser en masse folk som ikke er meg...
Så jeg ble litt lei meg, og alle andre enn han la merke til det. Ikke at det funker å snakke til han når han er så full heller, så jeg venta til dagen etter.
Det ble en ganske stor krangel, selv om han sa at han ikke skulle gjøre det mer. Veit ikke helt hva vi egentlig krangla om, men føler mye at han forventer at jeg skal være akkurat som en japaner, og jeg verken kan eller vil det. Han har et stot problem med krangler, han vil bare at alt skal være kos hele tiden, og det vil jo jeg og, men hvis vi skal være sammen så må vi snakke om de vanskelige tingene også og støtte hverandre når vi har det kjipt.
Han greide også å si at han ville at jeg skulle vente på han mens han fant ut om vi kunne bli sammen igjen eller ikke, og det er noe av det mest poengløse og mest egosistiske jeg har hørt. Men da jeg sa at han ikke kunne forvente det ble han kjempesåra, for han liker visst meg kjempegodt han bare veit ikke om vi kan være sammen, og i min oppfatning er det en veldig merkelig måte å uttrykke det på. Han sier hele tiden at jeg er pen og sånn, men jeg visste faktisk ikke at han virkelig liker meg...
Siden jeg var på tampen til å dra hjem da vi begynte å snakke så endte det opp med at jeg dro uten at noe ble avklart, og uten at vi fikk skværet opp.
Telefonen min var død (hadde ikke tatt med lader) men jeg sov mesteparten av veien hjem, så kjeda meg egentlig ikke. Hadde veldig mye å tenke på, og fikk enda mer da jeg kom hjem.
Da jeg endelig fikk skrudd på telefonen igjen hadde jeg fått en mail fra han der han sa at han hadde tenkt på det og roa seg ned og fant ut at det var dårlig gjort av han å bli så sur og vi begge hadde ting å jobbe med, men at jeg kunne roe meg ned å tenke på det og så skulle jeg avgøre.
Avgjøre hva? Om vi skal bli sammen igjen eller om jeg vil vente på han?
Jeg veit jo hva svaret BURDE være uansett hva spørsmålet er, men jeg kjenner meg selv...
Først og fremst så vil jeg snakke med han ordentlig, før jeg gir noe som helst svar, og det har vi ikke hatt tid til ennå. Han har vært sjuk og har jobbsøking og klubbaktivitet og eksamener denne uka, så vi har ikke hatt tid til å møtes. Men vi sender mail littegrann...
Herregud for et rot og for en måte å starte året på.
Hurra for meg XD
